Søk
Close this search box.

Om fotosesjoner, kurs-forberedelser, aldrende quiltere og deres partnere

FOTOSESJON: Her er noen glimt fra livet som quilter – og en dokumentasjon på at det å sy og quilte bare er en liten del av arbeidet. Samt noen tanker om hvordan det kan være å bo sammen med en entusiastisk quilter.
Fotosesjon og forberedelser
DIATOM: Mali er glad for å være ferdig med en av de quiltene hun har nedlagt mest arbeid i det siste, den såkalte Diatom-quilten. (Foto: Toralv Østvang)

FOTOSESJON: Her er noen glimt fra livet som quilter – og en dokumentasjon på at det å sy og quilte bare er en liten del av arbeidet. Samt noen tanker om hvordan det kan være å bo sammen med en entusiastisk quilter.

Livet som quilter kan være en salig blanding av kos og stress. Det finnes ikke noe koseligere enn å se at en lang quilte-sesjon begynner å gi resultater. Noe som skjer idet man øyner et håp om at denne quilten kommer til å bli en quilt som man vil være fornøyd med og stolt av. Det slår jo ikke alltid til, men når det gjør det, er livet som quilter flott å leve.

Og så kommer stresset

Men når en quilt endelig er ferdig, følger det gjerne med en del utilsiktet stress. Hjemme hos oss kommer det for eksempel ofte en runde der vi diskuterer hvorvidt det siste produktet fra husets quilter er blitt såpass bra at det må fotograferes.

Og om svaret på dét spørsmålet er ja, blir det gjerne en ny diskusjon om hva slags type fotografering vi skal benytte denne gangen. For her er det flere valg. I hvert fall minst to.

Man kan nøye seg med et kjapt «fort-og-gæli»-bilde med mobilkameraet der den ene tar noen bilder mens den andre holder opp quilten mellom fingrene. Hvis det er en stor quilt, vil slike bilder gjerne preges av at quilteren er skjult bak quilten slik at bare fingrene synes. Og kanskje toppen av hodet så vidt stikker opp øverst i bildet. Helt utilsiktet, naturligvis. Det hele ser ofte litt improvisert ut. Som sagt – fort og gæli.

Alternativet er å rigge opp et «ordentlig» kamera på stativ. Og gjerne også å hente fram quilte-stativet, som egentlig er en type ekstrautstyr for atelier-fotografer der man kan henge opp quilten skikkelig med solide klyper. Og så kan man finjustere opphenget slik at alt blir så rett og kontrollert som det er mulig å få en myk og uregjerlig quilt til å henge.

En slik fotosesjon tar naturligvis mye lengre tid enn et knips med mobilen. Men som regel – om enn ikke alltid – blir resultatet deretter. Altså ganske bra.

Bildene som ledsager dette blogginnlegget, viser noen glimt fra en slik fotosesjon. Stressende mens det står på, men som med quiltingen: Koselig etterpå hvis resultatet blir bra.

Dessuten er quiltere glad i å treffes, prate sammen om quilting og alt som hører til, og å vise hverandre sine quilte-produkter. Det går gjerne med litt tid til å vurdere hvilke av sine nye – eller gamle – produkter man vil vise og fortelle om i show-and-tell-seansen neste gang man skal på quilte-treff.

Forberedelser til kurs og foredrag

En del quiltere havner gjerne også i en posisjon der man av og til blir bedt om å holde et kurs eller et foredrag om dette eller hint i quiltingens vidunderlige verden. For eksempel om moderne quilting, som er blitt vår husstands skjebne som langtidseffekt av et tre-årig USA-opphold for over 30 år siden.

Skjebnen ville det slik at vi bare hadde noen få timers highway-biltur fra boligen vår i New York til en region i delstaten Pennsylvania som har fått mye av æren for å være de egentlige røttene til dagens minimalistiske Modern Quilt-design.

Møte med Amish-quiltene

Her finner man noen av kjerneområdene til Amish-folket. Hvem er de? Forskere betegner dem gjerne som en etno-religiøs gruppe, ifølge Wikipedia. I dagens USA utgjør de opp mot 400.000 mennesker. De er etterkommere etter en gruppe europeiske immigranter med røtter i en sveitsisk sekt om ble utsatt for blodig forfølgelse i Europa på 1600-tallet. Som andre forfulgte flyktet mange av dem etter hvert til Amerika.

Der lever Amish-folket den dag i dag et enkelt og gammeldags bondeliv, gjerne uten bil, men med hest og kjerre. De ønsker å være ganske atskilt fra resten av samfunnet.

Men ikke helt isolert. Et vesentlig inntektsgrunnlag har vært all den flotte brukskunsten og de rike håndverkstradisjonene som Amish-miljøet har utviklet opp gjennom århundrene.

Inkludert lappetepper i en svært nøktern design. På 1970-tallet gikk en kunstkritiker så langt som til å hevde at quiltene fra Amish-miljøet egentlig var det første eksempelet på moderne minimalistisk kunst og design utviklet i USA. Og som i våre dager har utviklet seg til en milliard-industri i USA, ifølge organisasjonen Modern Quilt Guild (MQG). Målt i dollar, ikke i kroner.

Uansett – kontakten med denne quilte-tradisjonen i Pennsylvania satte spor etter seg som uunngåelig dro i retning av moderne quilting da husets kunsthåndverker-in-spe for alvor ble hektet på quilting tidlig på 2000-tallet.

Kurs og foredrag

Som et resultat av alt dette er forberedelser til kurs og foredrag om moderne quilt blitt en del av pensjonist-arbeidsdagen i vår husstand. Medbrakte quilter skal velges ut, gjerne i en lang prosess der mye forkastes. Manuskript skal skrives. Eller i det minste en stikkordliste. Som alltid blir ganske lang.

Vi skal ikke misbruke denne sjansen til å klage på at honoraret for et foredrag eller noen timers kurs på langt nær kompenserer for all tiden og alt arbeid som går med til forberedelsene. For dette arbeidet bidrar jo også til å skape ny innsikt og forståelse for quilte-faget som gjør aktiviteten enda mer verdifull for oss som – mer eller mindre frivillig – er dratt inn i den.

Felles engasjement – meningsfylt?

Apropos frivillig: Som man forstår, er det bare én av oss to gjenværende i denne husstanden – barna er voksne og har for lengst forlatt redet – som er å anse som en quilter. Den andre er bare med på lasset, riktignok med mange roller: som assistent, bærer, fotograf, skribent, web-ansvarlig og moralsk støttespiller – og som lydtekniker under foredrag.

Et betimelig spørsmål er da om det er noen vits i å engasjere seg i en annen persons hobby, en hobby man ikke driver med selv? Svaret vårt er ja. Vi er begge engasjert i noen av den andres gjøremål, det være seg quilting, foto, video, musikk, hagearbeid og andre interesser som vi deler. Engasjementet på disse og andre felter kan riktignok være skjevt fordelt. Den ene er kanskje den aktive, mens den andre «bare» er støttespiller. På hvert vårt felt.

Men særlig etter at vi begge ble pensjonister, har vi opplevd det som positivt å være engasjert i noen av den andres aktiviteter. Man får stadig et påfyll av nye målsettinger som gjør tilværelsen meningsfylt, selv om man ikke lenger har noen jobb å gå til. Det minsker risikoen for at man bare blir sittende der og sløves ned.

Et råd til folk som leser disse linjer, er derfor å oppfordre den ikke-quiltende parten i husstanden til engasjere seg. Så slipper vi kanskje å måtte oppleve at quilte-verdenen en gang i fremtiden føler seg inspirert til å følge eksempelet til et populært kor og opprette en tilsvarende forening for oss, kalt «Demens-quilterne med partnere» eller noe slik. Det er litt for optimistisk å tro at NRK også vil lage en serie om den foreningen…

Oppsummert: Husstandens quilter er travelt opptatt med å forberede en ny serie med kurs og foredrag som vil bli avholdt de nærmeste månedene. Og assistenten gjør sitt beste for å henge med.

God sommer!

Toralv er blogge-assistent og assisterende blogger. Han er pensjonert journalist, men skriver fortsatt mye om teknologi og litt om quilting – og er støttespiller på web-en.

Facebook
Twitter
LinkedIn
Pinterest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.